NTNU har vært gjennom en stor sammenslåing, og fokus er per dags dato hovedsak rettet mot ny campus på Gløshaugen. I denne sammenhengen har temaet læringsmiljø kommet opp, og det er nettopp dette jeg ønsker å rette litt ekstra fokus mot. Når man skal skape nytt campus blir det viktig å tenke på hvordan man skal skape de beste læringsmiljøene. Det man ser ut til å glemme er de læringsmiljøene som allerede eksisterer, men som ikke gir studentene mye å jobbe med. Her snakker jeg om læringsmiljøene ved campus på Dragvoll. Det er fint og flott at man retter fokus på læringsmiljøet i det nye campus, men vi må ikke glemme hvilke arbeidsmiljø vi jobber innen per dags dato og som vi kommer til å måtte jobbe innen fram til campus er ferdig bygget i 2030. Læringsmiljø har ingen tydelig definisjon, og ut fra hvem man snakker med og hvilke innfallsvinkler de har, vil man kunne få mange gode svar. Det mest vanlige er kanskje likevel å legge vekt på fysiske og psykososiale forhold som for eksempel i skolen skal gjøre elevene i stand til å utnytte sine forutsetninger for å lære på best mulig måte (Ertesvåg, 2016). Dersom vi retter blikket tilbake til NTNU, så vil vi se at de har et eget læringsmiljøutvalg. Dette utvalget beskriver læringsmiljø som fysisk, psykososialt, organisatorisk, digitalt og pedagogisk. Det fysiske læringsmiljøet er de fysiske omgivelsene som legger rammer for undervisning og aktiviteter. Det psykososiale tar for seg de mellommenneskelige forholdene og det organisatoriske tilbakemeldinger og medvirkning. Det digitale læringsmiljøet tar for seg bruk av teknologi og det pedagogiske handler om rammene som settes for den pedagogiske aktiviteten. Under denne siste faller alt fra utforming til aktiviteter (LMU, n.d.). NTNU har altså et eget utvalg som jobber med utforming av best mulig læringsmiljø for studentene. Problemet er bare at det ikke merkes tilstrekkelig ved Dragvoll. Hvordan læringsmiljøet ved Gløshaugen oppfattes kan jeg ikke uttale meg om, men dersom de er mer fornøyde kan det jo være at læringsmiljøutvalgets innsats i større grad legges ned der. Dette ville ikke forundret meg ettersom at Gløshaugen etter hvert skal bli kjernen for NTNU i Trondheim, når også de humanistiske fagene skal flyttes ned fra Dragvoll. Ved Dragvoll finnes det i dag ulike områder for ulik aktivitet, dette faller under læringsmiljøutvalgets fysiske læringsmiljø. Her legges det rammer for hvilken aktivitet som kan benyttes. En personlig favoritt blant er stilleområdet på biblioteket. Problemet er bare at stilleområdet er plassert i dempet sone, hvor det også finnes grupperom med relativt tynne vegger. Det vil altså aldri være helt stille, og formålet med området forsvinner. Hvor vanskelig kan det være å sette opp en glassvegg mellom stillesonen og den dempede sonen? Grupperommene fungerer heller ikke optimalt når det kommer til de mellommenneskelige forholdene. Å plassere grupperom i dempet sone, og tett opptil stillesonen skaper irritasjon. Når man booker et grupperom er det for å samarbeide, diskutere, hjelpe hverandre og kanskje også undervise hverandre. Når veggene i tillegg er så tynne at du nesten kan høre en mage rumle (satt litt på spissen) fra andre siden, ja da skapes det etter hvert mye irritasjon. Irritasjonen går nok begge veier – de som sitter på grupperommene blir sikkert lei av å bli bedt om å dempe seg, og de som sitter i dempet sone utenfor blir nok lei av å måtte høre på høylytte samtaler, og til tider høylytt latter fra grupperommene, men også å måtte gå å be dem dempe seg. Et annet aspekt ved grupperommene er utformingen. De fleste grupperommene er små, har et stort bord eller en liten pult, og noen stoler. Noen av rommene har tavler til å skrive på eller en whiteboard. Det som mangler er kreativitet og inspirasjon til de som skal benytte rommene til å være kreative. For hva er kreativt med et lite hvitt rom som ofte har dårlig luft grunnet dårlig ventilering eller for dårlig utlufting av de som benyttet rommet tidligere? Hvor er fargene? Hvor er de forskjellige grupperommene som kan stimulere til forskjellige måter å lære på? Et nytt tillegg og flott tillegg på Dragvoll har vært «Sandkassa». Her har kreativiteten fått utspill, og det fungerer fantastisk. Rommet har fått farge, forskjellige gruppeområder og diverse verktøy som skal bidra til å skape bedre læring hos studentene. Problemet er bare at kun en liten brøkdel av de som holder til på Dragvoll får plass. Sandkassa benyttes også i store deler til undervisning, noe som igjen legger beslag på rommet store deler av uka. Ett slikt rom er ikke nok. Flere av grupperommene trenger en «makeover» og kanskje få tildelt andre titler enn bare «stillesone» og «dempet sone». Ved siden av dagens inndelinger i soner har grupperommene i dag navn som «tenketanken», «fyrtårnet» og mange andre kreative navn. Tingen er bare at rommene i seg selv ikke fungerer som noen tenketank eller fyrtårn for kunnskap. De fungerer mer som avlukker for å drepe kreativitet. For hvor er fargene? Hvor er utstyret som skal tilrettelegge for aktiv læring og inspirasjon? Hvor er rommene som inspirerer til diskusjon og meningsvekslinger? Forstå meg rett, det er lagt opp til mye bra på Dragvoll. Jeg tror ønsket om å skape gode læringsmiljø har vært til stede, men at utførelsesevnen ikke har vært god nok. Det er ikke tilstrekkelig å skape mange rom og sette på merkelapper som «stillesone», «dempet sone», «aktiv sone». Det må gjøres noe med mulighetene for samhandling og ønske om samhandling i rommene. Vi må få flere områder som er tilpasset like godt som Sandkassa, og vi trenger dem i dag, ikke bare i 2030 når vi forhåpentligvis har fått opp det nye campus. Et arbeid er påstartet, men det er ikke i nærheten av å være i havn. Det er som sagt fint og flott at man snakker om å skape de beste læringsmiljøene ved NTNU i 2030. En kan derimot ikke glemme læringsmiljøene vi jobber innen i dag. Rommene er der, og mulighetene er til stede, vi må bare benytte oss av de på en bedre måte enn hva som gjøres i dag!
Marte Langseth
0 Comments