Vi hører svært sjelden om enkelt individene, men vi vet de finnes. Prosenten på ensomme studenter øker i Norges beste studentby, Trondheim. I hvilken retning skal dette ta om vi ikke snart tar tak i problemet? I høst var det flere tusen som startet sitt første år på NTNU, og som var klar for å hoppe ut i studenttilværelsen. Klare for ett, tre, fem eller seks år med pensumbøkene i hånda og drøssevis av timer i en forelesningssal. Gjett om det var mange av de som gledet seg, og så for seg en fin start med fadderuke og nye vennskap som skulle skapes. For de fleste gikk det som forventet, men for andre ble det noe helt annet. Kanskje hadde de kommet rett i fra videregående skole etter tre vanskelige år, og tenkte at universitet skulle bli et bra sted å være. Et sted å kunne lære og utvikle seg som menneske. Et sted å kunne reflektere med medstudenter om pensum eller andre interessante temaer som de er opptatt av. Men så ble de møtt med et helt annet syn. Store forelesningssaler der det var vanskelig å komme i kontakt med andre studenter, for de er for sjenerte eller tilbakeholden til å ta kontakt. Fadderuken skulle hjelpe de å komme i kontakt med andre medstudenter, men de havnet i feil gruppe som gjorde at det var lett å havne utenfor. De fikk da ikke et like stort utbytte av fadderuken og arrangementene som ble arrangert fordi de ikke hadde noen å dra på sosiale ting sammen med. En undersøkelse gjort i 2014 av SHOT viste at hele 19% av de mannlige studentene og 10% av de kvinnelige studentene i Trondheim føler seg emosjonell ensomme, som vil si at de ikke har noen nære tilknytningspersoner å være sammen med. På nasjonal basis er det 16% menn og 9% kvinner som føler seg ensomme, og Trondheim som studentby overskrider denne prosentandelen. Det er bekymringsfullt, men vi må innse at dette er et faktisk problem, og vi må gjøre noe med det. Vi kan ikke bare sitte å se på at prosentandelen øker. NTNU trekker fram at de er svært opptatt av at studenter har et godt læringsmiljø, for dette er jo et av prinsippene for at studentene lærer aller best og får mest utbytte av utdanningen sin. Kine Dørum er ekspert på frafall blant studenter og hennes forskning viser til at ‘’samhold, tilhørighet, felleskap og inkludering i studiehverdagen øker sjansen for at studentene ikke hopper av studiet.’’ (Universitetsavisa.no, 18.03.17). Jeg som student har ‘’forsket’’ litt og sett at læringsmiljøet er veldig ulikt ut i fra studie til studie på NTNU, og de studentene som har det beste læringsmiljøet på studiet sitter som oftest ikke alene når det skal diskuteres om pensum. Skal vi ta min erfaring i betraktning startet jeg på en bachelor i Sosialantropologi i August, men jeg gikk ikke der mer enn i to uker. Grunnen til at jeg ‘’ga opp’’ var fordi det ble for tørt, teoretisk og lite sosialt i mine øyne. Det var svært lite muligheter for diskusjon blant medstudentene i forelesningene. Det var mye likt som på videregående skole. Vi satt i forelesningssalen og hørte på foreleseren, tok notater og fikk et innblikk i foreleserens feltarbeid, også dro vi hjem. Greit nok det, men det var ingen praksis og utveksling av pensum utenom seminarene. Liten mulighet for å bli kjent med mine medstudenter om man ikke var utadvendt, noe jeg ikke er. Derfor valgte jeg å bytte til pedagogikk, som ble noe helt annet for meg. Ikke bare faglig, men også sosialt med et godt læringsmiljø. Jeg kom til en plass der jeg nå føler meg sett og hørt av medstudenter og lærere. Jeg har blitt kjent med at det er et stort fokus på læringsmiljø, at vi studenter skal trives og bruke hverandre i praksis ved å diskutere sammen for å lære pensum. Blackboard blir godt brukt i timene til å diskutere ulike teorier og forveksle hverandres tanker og ideer. Seminarene er relevante til forelesningene, som gjør at vi lærer mye på kort tid. Innleveringene vi får tildelt får i gang vår refleksjonsprosess slik at det skal bli lettere for å drøfte og se en sak i fra flere perspektiver. Dette er en fin læringsform når vi skal opp til eksamen når vi skal løse oppgaver der det kan hende vi må gjøre rede for en teori. Med min kunnskap om læringsmiljø og erfaringen jeg har fått i fra de ulike studiene, kan jeg knytte en tråd i mellom disse for å finne en klar sammenheng av ensomhet og læringsmiljø. At hvis du ikke trives sosialt, kommer det faglige til å bli en utfordring. Jeg er fullt klar over at det er mange studier her på NTNU som er teoretiske, men selv hvor teoretiske studiet er må det være mulig å få til en eller annen form for diskutering i forelesningene. Det å studere skal være hardt, men ikke kjedelig og uten læring. Et uttrykk som mange bruker er ‘’studenttilværelsen er en av de beste tidene man har i livet’’, om det er slik det sies må man vise det også. Det er ikke enkelt for en ensom student å måtte sitte i flere timer alene på studenthybelen sin å lese, for å så komme på skolen og høre på foreleseren snakke i fra sin Powerpoint. Kanskje har student et behov for å diskutere pensumet med en annen medstudent for å høre om han har forstått teoriene ordentlig, men hva om studenten ikke har noen å diskutere med? Hvem er det som har sviktet da. Er det NTNU som institusjon eller er det den enkelte student? Studenten har jo ansvar for egen læring og utvikling, men har ikke skolen ansvar for hvordan den enkelte studenten har det psykososialt? Innen 2030 bør NTNU fokusere mer på læringsmiljøet på tvers av studiene, at alle får like muligheter til å kunne påvirke undervisningen slik at alle får et utbytte av det de lærer om. Resultatet av det kommer til å bli et skapende miljø der alle kan føle seg sett, og tørr å ta praten i diskusjoner. Studenter som er vanligvis sjenert og redd for å ta ordet, utvikler seg til å kunne delta mer aktivt i diskusjoner om de får muligheten. Dette vil også skape gode relasjoner og vennskap på tvers, som igjen vil skape økende læringslyst og livsglede. Da unngår vi økende psykiske lidelser som er en alvorlig konsekvens av ensomhet. Jeg har en oppfordring til alle foreleserne på NTNU, og det er å bruk forelesningene til å ikke bare formidle kunnskap fra en PowerPoint, men la elevene få diskutere sammen og lære av hverandre. Bruk Blackboard og start en spørreundersøkelse, en diskusjon eller en quiz. Bruk de artefaktene dere har tilgjengelig for å bedre læringsmiljøet, for eksempel digitale hjelpemidler. Hvor morsommere det er for studentene i forelesningene, hvor mer øker læringen og forståelsen deres. Da kommer også studentene til å være mer aktive i forelesningene også, og er ikke det vi vil oppnå? Men for å kunne opprette ønsket om et bedre læringsmiljø er NTNU avhengig av å ha flere etater til å samarbeide med, fordi NTNU klarer ikke å løse ensomhetsproblemet helt alene. De er avhengig av å samarbeide med blant annet samskipnaden SiT som har et fantastisk tilbud for studenter som sliter, både helsetjenester, foreninger og kurs. Vi har også Studentersamfundet som er et samlingssted for alle studentene der de kan møtes og ha det gøy. Jeg mener det bør bli et større fokus på å øke læringsmiljøet ved bruk av forskjellige sosiale arenaer på fritiden og i helgene, så ensomme studenter slipper å sitte helt alene i sin egen studenthybel. De fleste som er ensomme er svært åpne om de får en forespørsel om å få bli med på noe, så det handler om initiativ i fra både medstudenter og skolens ledelse. For en student som har blitt mobbet på barne- og ungdomsskolen er det ikke lett å ta initiativ til å spørre om de kan få være med, da de er redd for å bli avvist. Det er en ting jeg konkludere med å det er at det er ikke mangel på tilbud i Trondheim, og det er ikke der vi må begynne å lete, men heller mangel på å fange opp de som faktisk er ensomme. Vi må fange de opp, inkludere de i sosiale sammenhenger. Det er nøkkelen til et godt læringsmiljø.

Anonym

Categories: PED1002

0 Comments

Leave a Reply

Avatar placeholder

Your email address will not be published. Required fields are marked *

css.php