I 2017 så vi en skremmende stor andel unge som hoppet av videregående skole og høyere utdanning. Parallelt så vi en alt for høy prosentandel arbeidsledige bland den norske befolkningen og særlig unge. Gjennom de nye ordningene innført i 2020 ser vi i dag – 2030 – forbedrede meningsmålinger for høyskoler og universitet, bedre eksamensresultater, større trivsel og høyere sysselsetting. Ordningen har med andre ord hatt en overvekt av positive resultater. I ungdomsskolene har det blitt satt i gang holdningskampanjer rundt yrkesfaglig utdanning. Her kan vi finne obligatoriske seminarer, besøk av yrkesfagstudenter og lærere og plakater ol. På samme måte finner vi tilsvarende seminarer og besøk fra studieforberedende. Dette gjør at elevene opplever de ulike valgene som likestilte, og er dermed med på å redusere det sosiale stigmaet rundt yrkesfag og det å velge bort høyere utdanning vi har sett tidligere i enkelte grupper. I lys av dette har vi sett at det har blitt enklere å velge yrkesfag for de elevene dette alternativet personlig passer best for. Vi har sett en pågang for yrkesfag, samtidig som prosenten for ”avhoppere” i studieforberedende programmer er gått ned. I videregående skole på de studieforberedende programmene er det satt et økt fokus på universitets- og høyskoleformen. Vektlegging av studieteknikk, oppgaveskriving og stressmestring står særlig sterkt, selv om dette ikke er noe elevene karaktervurderes i, men undervises parallelt med fag-undervisning. Økte ressurser innen karriereveiledning og rådgiving kan pekes på som en del av årsaken til høyere grad av gjennomføring av videre studier. Undersøkelser peker også på at det økende antallet folkehøgskoler og den strukturerte informasjonen som blir gitt om konseptet til videregående elever har ført til bedre stressmestring og trivsel videre i utdanningsløpet. Årsaken til dette kan være at elevene opplever et avbrekk fra tradisjonell skole, men beholder en hverdagsstruktur som gjør det vanskeligere å havne i ”friårs-fellen”. Vi har tidligere sett at skoleleie ungdommer har hatt det vanskelig med å komme i gang med enten studier eller arbeid etter et såkalt ”friår”. En av de kanskje mest omfattende og ressurskrevende ordningene er introduksjonskurset for alle potensielle universitets- og høyskolestudenter. Tilbudet har etter nøye revisjon blitt gjort gratis for alle videregående elever med generell studiekompetanse, men et med krav om depositum. Skulle det vise seg vanskelig for den enkelte elev å finansiere dette depositumet er det mulig å søke om støtte til dette gjennom Lånekassen. Kurset er bindende og krever oppmøte. Dersom disse kravene brytes får man dermed ikke tilbake depositumet. Dette gjør det mulig å statlig drifte introkurset uten at ordningen blir brukt uhensiktsmessig. Kurset tilbys foreløpig i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø og strekker seg over én uke i begynnelsen av hvert vår-semester. Påmeldingen dekker overnatting, tre måltider om dagen, informasjonsmøter, gruppeøvinger og workshops, samt sosiale aktiviteter på ettermiddagen. Foresatte oppfordres til å delta om det er ønskelig. Da vil eget depositum inngå, og det settes en grense på én foresatt per kursdeltaker av økonomiske hensyn. I løpet av kurset skal eleven få en grunnleggende forståelse av studiehverdagen, begrepsbruk, studieteknikk og arbeidsmengde og økonomiske perspektiver. Mot slutten av kurset er det fokus på selvevaluering, styrker og mestring og tilbud om rådgiving. Kurset er uavhengig av ønsket studieretning og skal foregå så likt som mulig over landet. Opptak til studier fungerer som normalt. Hensikten med introduksjonskurset er å i større grad forberede potensielle studenter på deler av det som måtte vente dem, og dermed unngå sjokkovergangen mange studenter har rapportert om tidligere. Samtidig er det også ønskelig at denne ordningen kan opplyse for den enkelte der høyere utdanning kanskje ikke er det riktige valget hva de velger bort og hva eventuelle alternativer kan være. 10 år etter denne omfattende ordningen fikk tre i gang ser vi nå i 2030 at det har hatt en positiv virkning på både enkeltindividets selvfølelse og samfunnsstrukturen. Med en økende sysselsetting og lavere skolefravær vil mange si at det nye bidraget til skolesystemet har styrket Norges velferdsordning.
Jasså, du er dragvolling? “Det er en utfordring for Dragvollstudiene at de nedprioriteres og usynliggjøres innenfor NTNU.” Allværsjakker, dresser og fretexklær skal nå etterhvert forenes i den storslåtte symfonien Campus NTNU. De ulike studiestedene skal samlokaliseres, og studier fra Dragvoll er den som får den lengste reisen. Dragvollinger reiser fra idylliske jorder som nærmeste nabo, campus med lekk tak, skranglete ventilasjon som klarer å styre temperaturen mellom 13-17 grader, rom med varierende funksjonalitet, vannskader og den mye beryktede “muggsalen”. Destinasjonen er asfaltjungelen i skjæringspunktet Gløshaugen, Kalvskinnet og Øya. Eller der omkring. Debattene er fortsatt varme om hvor Dragvollingene egentlig skal få være. Oppi sekken bør det forekomme et bykart, men man trenger ikke lenger regnklær og tre skift for å holde en behagelig kroppstemperatur. Forhåpentligvis. Hva annet bør de ha med seg for å stille forberedte til den nye tilværelsen? Man skal planlegge turen i forkant sies det gjerne i fjellvettreglene. Dermed er det på sin plass med noen begrepsavklaringer før vi legger i vei mot det nye campus. I definisjonen til et læringsmiljø forklares det at det er miljømessige faktorer i skolen som har betydning for elevers sosiale og faglige læring, samt deres generelle situasjon i skolehverdagen. Det klassifiseres gjerne inn i det Fysiske læringsmiljøet; eks bygninger, utforming og plassering, Psykososialt læringsmiljø; psykiske og sosiale faktorer som medierer trivsel, yteevne og helse, Digitalt læringsmiljø; bruken av digitale hjelpemidler, og Pedagogisk læringsmiljø; pedagogiske tankeganger som ligger til grunne for læring. Alle disse sidene av læringsmiljøet har gjensidig påvirkningsevne med det at miljøet legger til rette for læring og sosial kompetanse, og motiverte og velfungerende elever opprettholder og videreutvikler et læringsmiljø. Samfundet: “Holder du til på Gløshaugen eller?” “Nei, jeg studerer på Dragvoll jeg.””Åja… Hva studerer du da?” “Psykologi.” “Å, ja det var nå bra! Da blir du i hvert fall noe til slutt.” Slik har flere samtaler utspilt seg mellom meg og andre. Motparten gjerne kommer fra Gløshaugen og helst tar en Siv.ing-grad. Hvordan skal slike holdninger utvikle seg når samlokaliseringen er et faktum? I høringssvaret “Kvalitetsprogram for NTNUs campusutvikling 2016 – 2030 og lokalisering av NTNU Campus i Trondheim” fra Institutt for Sosiologi og Sosialantropologi (ISS) står det blant annet nevnt som et problem at flere studier på Dragvoll er nedprioritert og gjort usynlige sammenlignet med andre fagretninger på NTNU. Hvis slike holdninger eksisterer så langt opp i systemet er det ikke rart at slike “hakkekyllingstudier” blir rakket ned på og latterliggjort blant studenter heller. Emneknaggen “Afrikastudier” på SoMe kanalen Jodel er et godt eksempel på dette hvor arrogante synspunkter skinner i gjennom halvgode vitser om studiehverdagen. Håvard Karlsen v/NTNU beskriver i sitt historiske dypdykk om psykologisk institutt i Trondheim publisert på facebooksiden til Psykologisk institutt (20.09.17) blant annet hvordan lokaliseringen for instituttet kan bli i framtiden. I samarbeid med St.Olav har det blitt gjort en mulighetsstudie hvor psykologi legges til Øya-området sammen med andre helsefaglige retninger med formål om å styrke fagmiljøet og inneha et mer helhetlig perspektiv på helse. Paradoksalt nok nevnes det at psykiatrien derimot ikke skal samlokaliseres på samme måte, og at de to disiplinene fortsatt holdes avskilt. At to fagdisipliner som er så nærme hverandre faglig burde i aller høyeste grad samlokaliseres når muligheten byr seg. Er grunnen et historisk skillemerke mellom fakultetene for medisin og helsevitenskap og samfunnsvitenskap, eller er det et uttrykk for arroganse og en tøffere “storebror-holdning”? Fra mitt synspunkt finnes det to alternativ hvis slike fordommer opprettholdes når NTNU legger alle studier til samme område. På den ene siden kan man anta at holdningene tydeliggjøres og opprettholdes, og i verste fall får mer oppslutning samtidig som den fysiske avstanden mellom studiestedene minkes. Resultatene kan være minkende motivasjon og mestringsevne, noe som igjen kan virke negativt på det psykososiale læringsmiljøet. Hvis man legger dette til grunn kan man kanskje forutse at læringsmiljøet på flere dragvollstudier blir dårligere, og at det i verste konsekvens vil bli færre som søker seg inn i samfunnsvitenskapen og humaniora. Hvilke samfunnsøkonomiske ringvirkninger kan da oppstå? Et annet og mer positivt syn på saken er at samlokaliseringen fører med seg et tettere samhold mellom studenter på tvers av studier. At dette skje som følge av et fysisk læringsmiljø av tettere karakter alene er et naivt og enkelt syn. ISS rapporten viser til at ingen forskning har støtte for at kontakt skapes med fysisk nærhet alene, og det er usannsynlig at stereotypier og fordommer kan endres på denne måten. Slike holdninger må bearbeides aktivt, og mye av arbeidet kan være vanskelig å reversere om holdningene tilspisses etter samlokaliseringen. Omfattende og målrettet informasjonsarbeid må gjøres på alle nivåer, logisk og informativt så vel som følelsesmessig arbeid. ISS rapportens løsning på dette er en mer sentral plassering og tydeligere språkbruk ut mot andre studier om sitt område og disiplin. Informasjonsarbeid ut mot bedrifter bør også gjøres for å bedre holdningene til mange av dragvollstudiene. I Under Dusken 21. September forteller Vilde Nybakken humoristisk om sitt besøk til karrieredagene NTNU som humaniora-student og søkte svar etter mulige bedriftskontakter. Store bedrifter på landsbasis som Posten, Schibsted og Kommunalbanken kunne ikke svare godt på hvilke jobbmuligheter som finnes for en humaniora-student, og noen måtte også spørre hva humaniora egentlig var. Når et så stort fakultet får sånne spørsmål er det sier det seg nesten selv at det trengs et løft i kommunikasjonen mot bedrifter. Det er ikke sikkert at bedriftene har slike holdninger som gjenspeiles på NTNU, men noe av fordommene bunner i mistroen på karrieremuligheter til mange av studiene på Dragvoll. Dette er også noe som Nybakken beskriver i sin artikkel. Et viktig formål til samlokaliseringen av studiesteder er økt faglig samarbeid og tverrfaglighet. Gevinsten av dette kan sees i nye karrieremuligheter, spisset kompetanse ut mot bedrifter og større valgmuligheter i studieløpet. Bedrifter som før gjerne har etterspurt en spesifikk kompetanse åpner nå opp mot flere i takt med samfunnsutviklingen. Et eksempel på dette er den nye avtalen fra september 2017 mellom DNB og NTNU hvor det skal satses mer på teknologi i finansbransjen. Dette når ikke sitt fulle potensiale hvis slike fordommer opprettholdes, og det skaper heller ikke et godt læringsmiljø for NTNU. I framtiden mot samlokaliseringen bør dermed studier innen humaniora og samfunnsvitenskap løftes opp og frem fra flere hold, både sentralt fra NTNU og lokalt mellom studenter. Jeg tror ikke at noen studenter ønsker et dårlig læringsmiljø, men mange er ikke oppmerksomme nok på sine egne tanker og holdninger og hvordan disse formidles til andre. I sekken til alle studenter bør dette være med mot det nye Campus NTNU, og kanskje en liten dose selvironi og en dæsj stolthet over eget studievalg til dragvollinger. Det verste som kan gjøres er å søke ly, og det er faktisk litt skam å snu (ørene og øynene vekk).
Hege Midtli
Categories: PED1002

0 Comments

Leave a Reply

Avatar placeholder

Your email address will not be published.

css.php