I år 2030 vil NTNU, Norges største universitet, produsere uselvstendige, asosiale og utrygge studenter som ikke vil være i stand til stort mer enn å briljere på data.

Det var da jeg begynte å studere igjen ved NTNU, etter ett års pause, at jeg merket hvor viktig det er for studenter å være ”pålogget”. Allerede etter første uke var dette merkbart, da jeg fikk et brutalt møte med hverdagen som en nettløs student. Ved semesterstart hadde jeg verken en fungerende mobil eller tilgang på min egen datamaskinen. Redusert nettilgang er svært utfordrende som student når store deler av informasjonen og oppdateringene skjer nettopp på nett. Noe av det første du bør gjøre som ny student er å skaffe deg et semesterkort. Til min fortvilelse fant jeg ut at semesterkort ikke lengre kommer i posten etter betalt semesteravgift. Istedenfor må man nå laste ned en app, kalt ”Studentbevis”, som viser at du er aktiv student. Etter uke to, fortsatt uten datamaskin og en dårlig fungerende mobil, opplevde jeg at jeg allerede hang etter med pensumlesingen. Jeg hang etter både fordi jeg hadde minimalt med nettilgang og fordi jeg slet med å forstå Blackboard. Blackboard er NTNUs nye e-læringssystem. Det er via denne plattformen man kan lese beskjeder fra lærere, finne ut hva pensum er, levere inn oppgaver samt diskutere med andre studenter om diverse ting man lurer på. I løpet av uke tre, fikk jeg til min store lettelse full nettilgang igjen. Ny mobil var kjøpt og datamaskinen min var tilbake fra reparasjon. Det var først med full nettilgang jeg fikk mulighet til å henge med på studiene mine. Norge er et av verdens mest digitale land. Man ser knapt folk ute på gaten uten en telefon i hånden. Det tikker alltid inn meldinger på mobilen, eller notifikasjoner på facebook samt utallige snapper fra venner. Vi har tilgang til å lese ”siste nytt” innen nyhetsbildet, søke opp stort sett alt man ønsker svar på svar på og man kan streame videoer eller filmer på dataen eller via smart-tv. Folk er stort sett alltid ”pålogget”. Alltid tilgjengelig. Samtidig som vi er tilgjengelig for alle, trenger vi ikke på samme måte å være tilgjengelig for hverandre. Fysisk. Den digitale utviklingen er absolutt med på å gjøre hverdagen til studenter enklere. Det er for eksempel lettere å finne og hente ut informasjon. Store deler av pensum finnes på nett. Man kan derfor slippe å kjøpe eller leie bøker i like stor grad som før. Det er lettere for studenter å spørre lærere om spørsmål eller få informasjon om pensum for eksempel, fordi man kan kommunisere via mail eller chat fremfor å møtes. På denne måten slipper læreren å alle studenter som har spørsmål. Det finnes også muligheter for å streame eller få med seg forelesningen på podcast framfor å møte opp på campus. Det som er med på å gjøre studenthverdagen litt enklere krever på samme tid høy grad av kompetanse innenfor digitale ferdigheter. Som relativt ”ung”, er jeg både vant med og erfaren i bruk av digitale verktøy. Og man kan nesten forvente at fremtidige studenter i stor grad vil være nokså datakyndige. Det som derimot ikke i like stor grad kreves av studentene, er oppmøte og deltakelse. Mer og mer kan nå gjøres fra din egen hybel fremfor å møte opp på campus. Unntak finnes derimot, kanskje er det nødvendig låne en bok fra biblioteket eller møte opp for å ta skriftlig eksamen. Hva betyr det for studentenes læring dersom det ikke lengre er nødvendig for dem å møte opp for å delta i forelesning eller møte læreren? Hva betyr det økte fokuset på digitalisering og effektivisering for læringsmiljøet på NTNU? Det finnes mange definisjoner på hva et godt læringsmiljø er. Allment kjent er det at et godt læringsmiljø er essensielt for at elever eller studenter skal klare å utvikle seg både sosialt og faglig. For at denne utviklingen skal skje må skolen, i denne konteksten universitetet, være et sted der studenter føler seg trygge, har respekt for hverandre og trives. I tillegg er det sentralt at det bør være en god relasjon mellom lærer og student samt mellom studentene. Med det stadige fokuset på digitale løsninger, og et mindre behov for studenters behov for å møte opp for å få ting gjort, er det grunn til å tro at læringsmiljøet ved NTNU, la oss si innen år 2030, fremmer lav grad av sosial utvikling. Fokuset på digitalisering vil mest sannsynlig ikke stoppe og innen år 2030, er det all grunn til å forvente studentene i hovedsak studerer hjemmefra. Kontakten mellom studenter og mellom studenter og lærere er minimal og skjer for det meste via en dataskjerm. I uke fire av mine studier deltok jeg i et seminar. Læreren ba deltakende studenter om å definere et ord. For å gjøre dette, måtte vi studenter samarbeide innad i grupper. Det var ikke lov å søke opp ordet på internett. Jeg reagerte med engang på at læreren sa det ikke var lov å søke opp ordet. Det var ikke det at jeg ikke visste hva det betydde, men samtidig var jeg ikke helt sikker på om det jeg trodde var riktig eller et godt nok svar. Samtidig vegret jeg meg også litt for å samarbeide med andre studenter. Dette var fordi jeg ikke kjente noen av dem og fordi jeg var usikker på hvordan ordet skulle defineres. Imidlertid forsvant følelsen av utrygghet seg raskt. Vi samarbeidet godt i gruppen og kom sammen frem til det vi mente var en god definisjon av ordet. Etter seminaret satt jeg igjen med en følelse av at jeg hadde vært med på noe gøy og lærerikt. Jeg skjemtes litt over å ha kviet meg for å samarbeide med og for at jeg ikke stolte på at jeg selv kunne finne ut av hva ordet betød uten å søke det opp. Jeg glemte å tenke selv. Gruppesamarbeidet fikk meg derimot til å tenke. Jeg måtte samarbeide med andre for å løse oppgaven. Samarbeidsprosessen førte til at jeg utviklet meg faglig og sosialt og jeg gledet meg allerede til neste seminar. Dersom NTNU legger opp til at mer og mer skjer over nett, der fysisk oppmøte er mindre prioritert, vil dette gå utover læringsmiljøet. Studenter som ikke deltar får heller ikke utviklet sine sosiale ferdigheter. Dette fordi de i liten grad trenger å møte opp til forelesninger eller møte læreren sin personlig for å få svar på spørsmål. Studenter får heller ikke utviklet seg noe særlig faglig, fordi internett gjør det lettere å finne svarene enn å tenke seg frem til dem. Ut i fra dette er det all grunn til å frykte at fremtidens studenter ender opp med å bli asosiale og isolerte vesener, noe som igjen svekker deres muligheter for faglig og sosial utvikling. Vi må spørre oss om det er slike studenter vi ønsker å produsere. Er det disse studentene som skal møte morgendagens nasjonale og globale utfordringer?

 

Idun Yvonne Johnsen

Categories: PED1002

0 Comments

Leave a Reply

Avatar placeholder

Your email address will not be published.

css.php