Studielivet er noe enhver gleder seg til. Etter flere strevsomme år med grunnskole og videregående opplæring er det endelig på tide å sette på hatten og dra ut i verden. Oppleve alt det studielivet har å tilby. Noen tar seg et friår eller to og utsetter det så lenge de kan. Allikevel virker det som om det stadig er flere som velger å starte rett på. Kanskje er det tanken om å tidligere komme ut i arbeidslivet, eller er det faktisk slik at folk ønsker mer skole? Før jeg kom til Trondheim hadde jeg hørt mange fine ting om skolemiljøet ved NTNU. Jeg hadde en viss forventning om hvor eksepsjonelt dette kom til å bli. Fadderuka var kanskje det temaet som dukket mest opp. ”En forlengelse av russetiden” ble det omtalt som. Fadderuka ga en gylden mulighet til å danne nye bekjentskaper på studiet. Plutselig ble det ikke så vanskelig å finne ut av hvem du skulle sitte med i den overfylte forelesningssalen. Fadderuka var med på å legge grunnlaget for læringsmiljøet. På den andre siden skulle ikke fadderuka alene stå for læringsmiljøet. Nå som jeg tar andre året av min bachelorgrad kom jeg til å tenke på hvor ekskluderende læringsmiljøet her faktisk er. Etter fadderuka er man forventet å stå på egne bein og finne sin egen plass på studiet. Med to timers forelesning hver dag var det få som gadd å bli igjen etter skolen. Jeg sluttet å lage meg lunsj og dro heller hjem for å spise. Det er ingen som ville være på skolen lengre enn de behøvde. Vanskelig er det å komme over overgangen fra vgs. til universitetet. Enda vanskeligere er det om man i tillegg er ny i byen og ikke kjenner så mange fra før. Jeg vet at fadderuka skal sette grunnlaget for skolemiljøet, men har ikke skolen et ansvar også? 18.sep.2017 kl:18:00 Læringsmiljøet ved NTNU i 2030 I går satte jeg meg ned for å skrive en liste over ting NTNU kan bli bedre på som jeg tenkte å dele med dere på bloggen min. Jeg har et håp om at NTNU i 2030 vil se ganske annerledes ut. Som jeg nevnte i mitt tidligere blogginnlegg så er NTNUs læringsmiljø ekskluderende på visse områder. Noe som kanskje slo meg mest det første året var hvor liten man følte seg blant alle de 33500 elevene. Det var få man kjente til utenfor faddergruppa. Foreleserne virket heller ikke så interessert i å bli kjent med oss. Man har ikke lengre det lærer-elev-båndet fra videregående. Det finnes ikke lærere lengre, bare professorer. Og professorene, nei de har sitt å gjøre. Har de hatt én forelesning er de ferdig for uka, mens vi studenter sitter igjen med spørsmålene som vi mange ganger ikke tørr å stille. Som student må man nesten klare å være selvstendig, men hvor selvstendig krever de at vi er? Og hvor mye engasjement kan man egentlig forvente av en professor? I en nylig undersøkelse ved NTNU, fant de ut at nesten 90% av studentene (som ble med i undersøkelsen) mente at emnekoordinator ikke spurte studentene om deres forventninger til semesteret. Jeg har lagt ved et stolpediagram fra undersøkelsen under her slik at dere kan se selv. Det er noe som ikke riktig stemmer her. Professorene/emnekoordinatorene er helt vesentlige for elevers læring. Allikevel virker det ikke som om de setter seg inn i studentenes fotspor. Jeg er én av kanskje 300 studenter i forelesningen. Jeg tror ikke noen hadde lagt merke til det om jeg ble hjemme en dag eller to. Jeg sier ikke at vi skal gå tilbake til videregående standarder. Jeg vet at vi er mange flere elever per foreleser på universitetet og at forholdet mellom professor og elev blir noe annerledes. Samtidig er jeg sikker på at læringsmiljøet kan bli bedre på noen ting. Vi trenger professorer som hele tiden inkluderer studentene og interesserer seg for arbeidet deres. Professoren har en primær rolle i elevenes læringsmiljø. Derfor mener jeg at NTNU i fremtiden bør bli flinkere på å formidle disse pedagogiske metodene ovenfor professorene. God undervisning er noe som må læres og øves på. Kanskje man blir bedre kjent med andre medstudenter om emnene f.eks. åpner opp mer for gruppeoppgaver eller faglige turer i starten av året. Når man nærmest blir tvunget til å tilbringe tid med andre slipper man selv å kaste seg ut i det sosiale. Man blir kjent med andre gjennom det faglige innholdet, noe som knytter deg til de andre medstudentene. Det er jo tross alt en grunn til at du valgte det faget du valgte. Fadderuka gir deg kanskje en mulighet til å skaffe deg venner på byen, men det betyr ikke at dere kjenner hverandre fullt inn og ut. Man viser forskjellige sider av seg selv i forskjellige settinger. Med gruppeoppgaver og turer slipper man også at læringen bare fokuserer på pensumlesing og individuell skriving. I følge Vygotskys sosiokulturelle teori utvikles vår tenkning i og gjennom sosial interaksjon og sosiale aktiviteter. Hver funksjon opptrer på det sosiale planet før det kan bli internalisert på det individuelle planet. Jeg tror Vygotsky har et poeng. Vi lærer i samspill med andre. Her kan også det fysiske læringsmiljøet forbedre seg. I stedet for at man sitter på rader etter hverandre i forelesningsrommet, kan det være mulig å ordne i stand gruppebord. En slik plassering vil åpne for mer diskusjon og utveksling av ideer, samtidig som studentene ikke går glipp av forelesningen. Ikke alle klarer å holde kontakten med faddergruppa og det er mange som faller utenfor det sosiale. Det er også en del som sitter alene i forelesningssalen. Det er ikke like lett for alle å danne kollokvier eller finne øvingspartnere til eksamen. Da er det fint om NTNU stiller opp som et godt eksempel. Skolen skal være til støtte og en arena for læring. På universitet velger man fag man interesserer seg for. Man velger å studere fordi man har lyst. Å føle trygghet og tilknytning til læringsmiljøet er svært viktig for studentenes motivasjon. Skolen skal ikke være et sted man gruer seg til. Med mer åpenhet vet jeg at NTNU kommer til å se lysere ut i 2030.

 

Anonym

Categories: PED1002

0 Comments

Leave a Reply

Avatar placeholder

Your email address will not be published.

css.php